Råstoffprofil
Bivoks er et lite mirakel. Honningbier (Apis mellifera), som ernærer seg på store mengder nektar og pollen, klarer å gjøre om denne næringen til blant annet voks – et stoff med et meget høyt energiinnhold. De komprimerer denne næringen og skiller ut voksplater på ca. 1 millimeter via kjertler på magen, som deretter brukes til å skape vokskaker. Disse voksplatene er gjennomsiktige som bergkrystall og veier kun 0,0008 g. 125 000 voksplater gir 100 g bivoks.
Nylagde vokskaker er nesten like hvite som snø. Bivoksens kjente gulfarge oppstår som følge av bienes arbeid med vokskakene. Flavonoider fra propolis og karotenoider fra pollen gir nemlig voksen sin farge. Totalt sett består bivoks av mer enn 300 forskjellige stoffer.
Vokskaken i seg selv er et mesterverk av en lett konstruksjon. Den har størst mulig romvolum med minimal bruk av byggematerialer. Biene lager sylindriske celler fra voksplatene som er blandet med spytt og varmer deretter opp voksen til mer enn 40 °C ved hjelp av muskelvarmen som genereres. Den nå plastaktige voksen tar selv en sekskantet form, med en veggtykkelse på bare 0,07 mm. Varmen aktiverer enzymer i spyttet og starter en kjemisk reaksjon som gir voksen fasthet.
Den ferdige vokskaken er et genialt samspill av byggematerialer og varme, som begge produseres av biene under et enormt energiforbruk. For en mellomstor bikube med 100 000 celler bestående av ca. 1,2 kg voks, trenger biene energi tilsvarende den som finnes i 7,5 kg honning.
I et bisamfunn er alle vokskakecellene omtrent like store. Derimot finnes det individuelle forskjeller i størrelse mellom forskjellige bisamfunn, noe som er et uttrykk for et bisamfunns individuelle personlighet.