Christine Ellinger er drivkraften bak det økologiske mangosmøret. Hun er ansvarlig for innkjøp av råstoff i WALA Heilmittel GmbH, produsenten av Dr. Hauschka hudpleieprodukter. WALAs målsetning er å øke antall biodynamiske landbruk på verdensbasis. I biodynamisk landbruk brukes det mindre kunstgjødsel og plantevernmidler. "Både menneske og natur profitterer like mye på dette", sier Christine Ellinger. For WALAs råstoffinnkjøper var det ufortsåelig at selv når det fantes økologisk dyrket mango, så brukte man ikke kjernen. "Frukten ble tilbudt som fersk frukt, mens størstedelen fant veien til forbrukerne som saft eller tørket frukt", forklarer Christine Ellinger. Skall og stein var til overs, og det er denne steinen som interesserte Christine Ellinger, fordi den har en kjerne med verdifulle råstoffer.

Økologisk mangosmør - et foredlingsprosjekt

Mango vokser i flere land rundt om i verden. Christine Ellinger besøkte flere forskjellige kontinenter og hadde flere møter inntil hun fant den riktige partneren i inderen Nanalal Satra i 2008. Nanalal Satra er administrerende direktør i Castor Products Company som i et par år har produsert økologisk kaldpresset ricinusolje for WALA. "Nanalal Satra forsto umiddelbart hva vi trengte", sier Christine Ellinger. Likevel drøyde det en stund før alle spørsmålene rundt produksjonen av det økologiske mangosmøret var besvart. Med mangosmør-prosjektet startet Christine Ellinger noe helt nytt, ettersom WALA inntil da hadde kjøpt mangosmør som ferdig råstoff i mangel på et alternativ.  Det var nødvendig å avklare en rekke spørsmål: "Hvordan fjerner man mangokjernen fra mangosteinen?", "Hvordan fremstiller man mangosmør fra kjernen?" eller "Hvordan kan man påse at mangosmøret holder seg stabilt uten konserveringsstoffer?" "I begynnelsen visste vi ikke hvor mye frukt som var nødvendig for å dekke behovet vårt for økologisk mangosmør", forteller Christine Ellinger. For å finne ut av dette ble de første forsøkene på foredling satt i gang i 2009. For å kunne fremstille mangosmør må steinene soltørke i et par dager. Deretter kan steinene deles for hånd og kjernen fjernes. Kjernen må også være tørket. En utfordring i denne anledning er at regntiden setter inn rett etter innhøstingen av mangoene. Som følge av dette må en del av kjernene som regel tørkes i ovn. For å bruke så lite ikke-fornybar energi som mulig til dette, benytter Nanalal Satra og WALA solenergi. "Vi har derfor bestilt en studie for å finne ut hvordan kjernen kan soltørkes på best mulig måte", sier Christine Ellinger. Så snart alle kjernene er tørre sendes de med skip til Tyskland. Deretter utvinnes det verdifulle mangosmøret fra kjernene. WALAs mål er å få mangosmøret direkte fra India slik at mer av verdiskapningen forblir i landet. Men allerede nå er det skapt en bærekraftig verdikjede, ettersom mangosteiner og -kjerner ikke kastet eller brennes, men i stedet omgjøres til et verdifull råstoff. Det beste for Nanalal Satra: Han kan ansette ytterligere 40 sesongarbeidere i perioden for å hjelpe med utvinningen av de økologiske mangokjernene.

Mangosmør - mykt og herlig råstoff  

Mangosmør ligner kakaosmør i konsistens. Smøret pleier og tilfører huden forskjellige fettsyrer, og gjør at den beholder fuktigheten og smidigheten. Forekomsten av rynker kan reduseres og ru hud får spesiell pleie med mangosmør. Det er også påvist at mangosmør gir litt beskyttelse mot UV-stråler. Mangosmør kan også spises og brukes også i fremstilling av sjokolade.

Mangosmør hos Dr. Hauschka

Følgende av Dr. Hauschkas produkter inneholder økologisk mangosmør: 

• Oppstrammende Maske: Glattende og styrkende intensivpleie for fuktighetsfattig hud med redusert elastisitet.
• Øyenkrem: Lett fuktighetsbevarende og glattende pleie for øynene som forebygger rynkedannelse.
• Lip Gloss 01 rose gloss
• Lip Gloss 04 cherry gloss 

Når man tenker på roseolje tenker man gjerne på Tyrkia, Bulgaria, Iran eller Afghanistan, men Etiopia? Det etiopiske høylandet, mest berømt for sin kaffe, er faktisk et ideelt sted for dyrking av duftrosen Rosa damascena som den kostbare eteriske oljen utvinnes fra.

I 2005 begynte etiopieren Fekade Lakew, med hjelp av WALA Heilmittel GmbH, å dyrke damaskroser på et område tilsvarende seks hektar basert på prinsippene om biodynamisk landbruk. Så langt har han utvidet området med 25 hektar.I 2012 ble den første eteriske roseoljen produsert. Det er den første roseoljen av økologisk kvalitet som noen gang er produsert sør for Sahara i Afrika. I tråd med selskapets høye krav til kvalitet og størst mulig bruk av råstoffer fra biodynamisk eller økologisk jordbruk, og som produsent av WALA Medisin og Dr.Hauschka Hudpleie, er det spesielt viktig for WALA å utvikle nye samarbeid med råstoffleverandører.

Rosefarmen til firmaet Terra PLC ligger på 2900 meters høyde i byen Debre Birhan, ca. 125 km nord for hovedstaden Addis Abeba. Den store høyden er ideell for damaskrosen. Det hele startet i 2002 med dyrking av grønnsaker. Deretter fulgte en kort periode hvor det ble dyrket snittroser. Ettersom snittrosene ikke tålte den sene frosten som kan forekomme i det etiopiske høylandet, bestemte Fekade Lakew seg for å begynne å dyrke de mer robuste damaskrosene i stedet.. Han kom raskt i kontakt med WALA som ble veldig begeistret for prosjektet. «Vi hadde lenge tenkt på å begynne med dyrking av roser i nærheten av ekvator», forteller Ralf Kunert som er administrerende direktør i naturamus GmbH.. «Grunnen til dette er at jo nærmere ekvator planten vokser, desto lenger blomstringsperiode har den», fortsetter han. Mens rosen blomstrer og derfor må høstes i løpet av en fireukers periode i land som er kjent for rosedyrking, slik som Bulgaria, Tyrkia eller Iran, tar prosessen åtte uker i Debre Birhan. «En kjempefordel», forklarer Ralf Kunert, «fordi man har dobbelt så lang tid til å høste samme mengde roseblomster». Det vil si, det er mindre press på plukkerne slik at man trenger færre plukkere, noe som fører til at man kan ansette dem for en lengre periode eller permanent. I tillegg kan kvaliteten på rosene kontrolleres bedre og destilleriet får høyere kapasitetsutnyttelse. Forøvrig har rosene i det etiopiske høylandet en videre fordel ved at roseblomsten, med sine fire gram, er nesten dobbelt så tung som roseblomstene i andre land som veier mellom to til to og et halvt gram.

WALA tar samfunnsansvar

I begynnelsen støttet WALA prosjektet med stiklinger. Etter syv år er stiklingene blitt til fyldige rosebusker. For å sikre at rosene fikk riktig pleie og optimale startbetingelser fra begynnelsen av, sendte WALA en rådgiver innen biodynamisk landbruk for å bistå Fekade Lakew og hans medarbeidere. Rådgiveren besøker rosefarmen flere ganger i året for å gi medarbeiderne veiledning og opplæring i korrekt dyrking av roser. For å sikre at farmen oppfyller de høye kravene WALA stiller til alle samarbeidspartnere som jobber med bearbeiding av virksomhetens råstoffer, gjennomgikk farmen den første evalueringen for å kunne bli sertifisert iht. Demeter- og "fair for life"-kriteriene i 2012. Kostnadene for dette ble dekket av WALA. I tillegg ble det bygget et nytt destelleri i 2012. Destilleriet ble bygget i Etiopia av Gesellschaft für Internationale Zusammenarbeit (GIZ) GmbH under ledelse av en bulgarsk destilleriutvikler på oppdrag fra Bundesministeriums für wirtschaftliche Zusammenarbeit und Entwicklung (BMZ) og med finansiell støtte fra WALA. «For oss er det viktig at kunnskapen overføres til det landet vi driver virksomhet i og våre prosjektpartnere. Hjelp til selvhjelp er WALAs motto», forteller Ralf Kunert.

Målet med ethvert WALA råstoffprosjekt er å spre økologisk landbruk over hele verden. Partnerne får både økonomisk og faglig støtte lokalt. WALA forplikter seg kontraktsmessig til å kjøpe råstoffene fra prosjektet. Dette gir prosjektpartnerne sikkerhet i planleggingen og sikrer regelmessig lønnsutbetaling til medarbeiderne. WALA legger vekt på at alle selskapets leverandører har anstendige arbeidsbetingelser og lønninger, samt et bevisst og ansvarlig forhold til miljøet.

Et hektar roser for en kilo eterisk roseolje

For å produsere en kilo av den kostbare roseoljen som finnes i nesten alle Dr. Hauschkas hudpleieprodukter og i mange av WALAs legemidler, kreves det ca. et hektar med roseblomster. Som del av avtalen forpliktet WALA seg til å kjøpe all roseoljen som produseres på farmen over en periode på ti år. «Etter det sto Fekade Lakew fritt til å tilby roseoljen sin til andre kjøpere», sier Ralf Kunert. «Vi ønsker ikke at en kontraktspartner skal bli avhengig av oss. I stedet oppfordrer vi dem til å finne flere kunder slik at de kan stå på egen ben.»

Fekade Lakew har i mellomtiden utvidet virksomheten med 14 hektar forpaktet land i Angolela 10 km unna. Privat eierskap av land, med unntak av veldig små områder til eget bruk, har hittil vært forbudt i Etiopia. Men i Angolela vokser det allerede mange rosebusker og flere vil det bli dersom bøndene i nærområdene følger eksempelet til Fekade Lakew. Dette kan allerede om kort tid bli en realitet ettersom det er flere interessenter i nabolandsbyen. Hvis alt går bra vil de også snart dyrke roser og fremstille eterisk roseolje i det nylig utvidede destilleriet til Terra PLC. På denne måten utvikler rosedyrkingen seg i Etiopia, og sørger for at den økonomiske og sosiale situasjonen for en del mennesker forbedres - sakte, men sikkert.

Klokken er syv om morgenen. Det er vinter i Sør-Afrika og stillheten brytes kun av ibisfuglenes skrik. Solen har nettopp stått opp når syv medarbeidere fra det sydafrikanske firmaet Parceval Ltd. Pharmaceuticals starter høstingen av middagsblomster på virksomhetens landbruk, Waterkloof-Farm. Med sine 14 grader er dette en kjølig augustmorgen når man sammenligner med de opptil 45 gradene man kan oppleve om sommeren. Plantene har vokst godt, så målet nås allerede etter tre timer.

Parceval Ltd. Pharmaceuticals produserer rundt 10 tonn middagsblomst (Mesembryanthemum crystallinum) per år på virksomhetens økologiske og biodynamiske gård. Jordbruksarbeiderne utvinner såfrø, fremstiller kompostjord, kultiverer ungplanter og høster de ferdige blomstene. De kultiverer middagsblomsten i vintermånedene fordi det er tiden når planten vokser raskest og blir mest saftig. Middagsblomsten utfolder seg best i sitt naturlige miljø. Som en pionervekst i planteriket finner den gjerne nye steder å vokse hvis jorden den normalt vokser i kommer i ubalanse av en eller annen grunn.

Ulrich Feiter er grunnleggeren og den drivende kraften bak Parceval Ltd. Pharmaceuticals. Samarbeidet mellom Ulrich og WALA  startet i 1986. Den gang hadde den unge gartneren jobbet i knapt to år som lærling i ulike avdelinger hos WALA, hvor han bl.a. hadde lært den rytmiske fremstillingsmetoden som WALA for eksempel bruker i fremstillingen av holdbare, vannrike ekstrakter fra legeplanter - såkalte  tinkturer. Med sin nye kunnskap og med en oppgave fra WALA om å fremstille tinkturer fra den varmeelskende  Bryophyllum reiste Feiter til Sør-Afrika.

Hans oppgave i Sør-Afrika består riktignok av mer enn å levere produkter. "For meg har det aldri handlet om å tjene penger", forteller han når man spør ham om hans visjoner. For ham var det viktig å viderebringe ideer, skape forbindelser og hjelpe Afrika. Og det er bakgrunnen for at han opprettet Association for African Medicinal Plants Standards eller  AAMPS i 2005. Foreningen har hittil utgitt beskrivelser av flere enn 50 afrikanske legeplanter med det formål å gjøre dem brukelige. Det er også årsaken til at han nylig har gått i gang med å forberede opprettelsen av en medarbeiderstiftelse som både vil inkludere Parcevals medarbeidere i ordningen for overskuddsfordeling og i virksomhetens beslutningsprosesser. Dette er dog en stor utfordring ettersom ansvarsfølelsen hos alle involverte kun kan hjelpes på vei med tålmodighet og mange samtaler. Samtidig er det også det eneste riktige skritt sett i et fremtidsperspektiv.

Satvik er en ideell organisasjon som ble opprettet i 1995 av indiske bønder med en interesse for økologisk landbruk. Målet med organisasjonen var å fremme økologisk landbruk, såkalt "regnbuedyrking", i den tørre regionen Kutch nord i India. Regionen hadde opplevd et jordskjelv i 2001 som kostet minst 20 000 mennesker livet og samtidig ødela eksistensgrunnlaget for mange av de overlevende. Dette gjorde det enda viktigere å legge om landbruket til en metode som ikke ville kreve for mange investeringer, og som samtidig ville bevare og styrke jordens fruktbarhet. Det var behov for Satviks innsats.

Den første økologisk sertifiserte ricinusoljen

Da Christine Ellinger, som er utdannet innen økotropologi og landbruksvitenskap, henvendte seg til Satvik i 2005 for å høre om de kunne levere økosertifisert ricinus kom spørsmålet hennes til riktig tid. Det viste seg nemlig at bøndene drev brukene sine i overensstemmelse med de økologiske kriteriene, de var bare ikke offisielt sertifisert. Ved hjelp av økonomisk støtte fra Satviks rådgivningsvirksomhet og ved å trekke på sin egen mangeårige erfaring kunne WALA bidra til at alle trinnene i dyrkingen og bearbeidingen av ricinus ble økosertifisert av IMO (Institut für Marktökologie) . Denne uavhengige kontrollorganisasjonen analyserer produkter, landbruk, bearbeiding, import og handel ut fra et økologisk perspektiv i overensstemmelse med EUs regler på området. Og slik startet et langvarig samarbeid som kulminerte i verdenspremieren på fremstilling av økosertifisert ricinusolje.

Min drøm er økologiske ricinusfrø

Nanalal Satra, leder av Castor Products Company i Nandgam (Kutch), har hatt kontakt med WALA siden 2005. Han hørte om Christine Ellingers forespørsel gjennom Satvik og har siden 2007 brukt sin oljepresse til å produsere kaldpresset ricinusolje. De økologisk dyrkede frøene kjøper han fra økologisk sertifiserte bønder i omegnen som selger frøene til en pris som ligger 15-18 % over det han må betale for konvensjonelle ricinusfrø. Nanalal Satra ble så begeistret for den økologiske fremstillingsmåten at han i 2009 utviklet enda en IMO-sertifisert produksjonslinje som han utelukkende bruker til produksjon av økologisk ricinusolje. Den ekstra omsetningen han genererer fra salget av økologisk ricinusolje bruker han til å hjelpe bøndene, slik at de kan legge om brukene sine til økologisk produksjon og bli sertifisert. I tillegg gjør Satra det mulig for dem å bruke biogas i matlagingen og har allerede finansiert biogassanlegg for 50 bønder. Med et biogassanlegg og en enkelt ku kan en hel familie tilberede sine egne måltider noe som er til stor hjelp i den tørre og trefattige Kutch-regionen.

Målet er økonomisk uavhengighet

I mellomtiden har ca. 140 familier fått brukene sine økosertifisert. Familiene produserer ca. 277 tonn ricinusfrø på et område som dekker rundt 1175 hektar og dermed sikret en fast ekstrainntekt. Nanalal Satras oljeproduksjon på 60 tonn i året har for lengst oversteget den mengden WALA har behov for og han jobber derfor nå med flere handelspartnere. "Det er akkurat slik vi ønsker at det skal være", sier Christine Ellinger. Hun fortsetter med å forklare at det i siste instans handler om å stimulere og støtte noen produksjonsformer i strukturelt forsømte regioner slik at disse kan oppnå stabilitet og ikke må ha hjelp utenfra. På den måten får innbyggerne i disse regionene muligheten til å bli økonomisk uavhengige og få bedre sosiale kår. Det siste er blant annet mulig fordi de ideelle organisasjonene også driver sunnhets- og utdanningsprogrammer ved siden av å gi praktisk og økonomisk rådgivning. Christine Ellinger legger også vekt på de sosiale aspektene. Under hennes siste besøk, kunne en stolt Nanalal Satra vise til forbedrede personalrom for sine ansatte. Det er tydelig at Christine Ellinger gleder seg over dette. Møtet mellom forskjellige kulturer er fruktbart for alle parter.

Allerede sommeren 2006 ga WALA uttrykk for sin interesse for afghanskdyrket roseolje, og har siden den gang støttet prosjektet med både ekspertise og kunnskap. Gjennom samarbeidet får produsenten av naturkosmetikk tilgang på nye leverandører av det kostbare råstoffet, noe som er en god ting ettersom etterspørselen etter olje fra økologisk dyrkede roser stiger jevnt og trutt. Bøndenes positive innstilling til å la seg sertifisere i henhold til kriteriene for naturkosmetikk har gjort samarbeidet mellom WALA og den tyske hjelpeorganisasjonen Welthungerhilfe mulig.

www.welthungerhilfe.de

Pistasieskall som kompost

Mahdi Maazolahi er en liten mann i konstant bevegelse med tykt sort hår og et rundt ansikt. Med hurtige skritt går han ved siden av den store tyskeren og har på seg en lysebrun hatt med snor. Hans Supenkämper er tilfreds. Pistasieskallene er fullt nedbrutt. Jorden som er skapt av prosessene er fint sedimentert, den er hverken for tørr eller for fuktig, og har en behaglig lukt. Han dekker nøye til komposthaugen igjen med en presenning for å hindre en for stor fordampning i det ørkenlignende området. Det er ganske utrolig at de frodig blomstrende rosene trives i et landskap som er preget av vannmangel. Det finnes nesten ingen trær og det er kun sparsom gressvekst på den harde jorden i denne øde fjellregionen. Stillheten legger seg omkring de kvinnelige plukkerne som tause høster roser på marken like ved. De har poser på hoftene som de fyller med blomsterhodene. Når en pose er full heller de innholdet over i en større sekk som mennene deretter bærer til destilleringsapparatet. Kvinnenes tøy og hodetørklær stråler i all verdens farger blant rosebuskenes rosa blomster.

Markene i Mehdi Abad er prøveprosjekter som tilhører den iranske virksomheten Zahra Rosewater Company. Selskapet får støtte av WALA til biodynamisk dyrking av jorden. Zahra utvinner den største mengden eterisk roseolje og rosevann i Lalehzar-dalen som ligger i 2200 meters høyde i hjertet av Iran. Selskapets 83 år gamle grunnlegger, Homayoun Sanati, forteller gjerne om hvordan han og hans kone ble overrasket over mynteplantens intensive smak da de var på en middag i Lalehzar og hvordan dette ble utgangspunktet for at han begynte å dyrke roser på jorden han hadde arvet fra sin far. I dag jobber 1500 bønder med Zahra Rosewater Company som eies 50 % av Sanati-stiftelsen som i sin tid ble grunnlagt av Homayoun Sanatis bestefar.

På sporet etter Europas hemmelighet

Haj Ali Akbar Sanati (1858-1938) var en vitebegjærlig handelsmann fra den iranske ørkenbyen Kerman. Han var opptatt av spørsmålet om hva det var som gjorde at Europa var så suksessrikt. I 1901 dro han av sted til fots for å finne svaret. Veien han tok førte ham over India og det ottomanske riket til han nådde Wien. Ti år tok reisen som brakte ham over Russland og Sentral-Asia før han igjen var tilbake i Kerman. Svaret på spørsmålet om Europas suksess hadde han med seg i ryggsekken, og hemmeligheten var utdannelse og industri. På bakgrunn av dette grunnla han en tekstilindustri i hjembyen Kerman som den gang hadde en beskjeden størrelse. Produksjonen fungerte som et slags barnehjem hvor barna ikke bare fikk husly, men også oppdragelse og undervisning i bl.a. industriarbeide. Samtidig tok han navnet "Sanati" som på farsi betyr "industriell". På dette tidspunktet brukte man ikke etternavn i Iran, men mange av de foreldreløse barna valgte likevel frivillig å ta navnet "Sanati". På begynnelsen av 60-tallet grunnla Homayoun Sanatis far også et museum for moderne kunst og et bibliotek der barnehjemmet lå. Begge to eksisterer den dag i dag.

Barn er vår fremtid

„Vi må lære barna våre å tenke selvstendig i stedet for den stive utenatlæringen de får på offentlige skoler". Homayoun Sanatis øyne lyser når han forteller om sitt seneste prosjekt. Etter farens død i 1974 overtok han bl.a. ledelsen for barnehjemmet. Siden 2006, da han ansatte kjemiprofessoren Ali Mostafavi som daglig leder av Zahra Rosewater, bruker Homayoun mer tid på Sanati-stiftelsens barnehjem. Utover barnehjemmet for gutter finnes det også et barnehjem for piker fra byen Bam som ble ødelagt under et kraftig jordskjelv. I tillegg finnes det ytterligere et barnehjem i Kerman for handikappede barn, samt et for mentalt handikappede jenter som ofte blir utsatt for vold og mishandling i hjemmet. Totalt gir stiftelsens organisasjoner husly og beskyttelse til 200 barn. Homayoun Sanati ser barna som Irans fremtid. "Vi må utdanne mødrene", legger han til bestemt. "For det er mødrene som gir barna etiske og sosiale normer med i bagasjen på ferden videre i livet", avslutter han.

Rosemåneder

Det summer som i en bikube i destilleriet i Lalehzar i mai og juni. Bøndene har fart på seg når de kommer for å levere sine friskhøstede roseblomster - hvor noen kommer på moped eller et esel, en lastevogn eller traktor, og noen kommer til fots. Ved inngangen til lagerhallen, hvor duften fra de utbredte rosene henger tungt i luften, sitter en medarbeider fra destilleriet ved en stor vekt. Han veier alle sekkene med roser og noterer vekten i en kvitteringsbok. Deretter gir han bonden et dokument som bonden umiddelbart kan få utbetalt. "Vi betaler en god pris og det skal også bøndene være klar over", sier Ali Mostafavi som er daglig leder i Zahra Rosewater. På slutten av året utbetaler Zahra i tillegg en bonus til de bøndene som jobber på kontrakt for selskapet - gitt at det er økonomisk rom for det. "Vi må selvfølgelig også investere i virksomheten", sier Mostafavi. For eksempel trenger vi et nytt påfyllingsanlegg til de godt og vel 20 plantedestillatene, fra peppermyntevann til piltrevann og førtiurtersvann, som Zahra produserer sideløpende med fremstillingen av eteriske oljer, kryddersalt og fruktte. På grunn av det store produktutvalget kan Zahra fortsette å utnytte destilleriet etter at den korte rosesesongen er over.

Roseolje og rosevann

Alt går fort på oppsamlingsstedet hvor rosene avleveres. I bakgrunnen ser man medarbeidere som mottar og tømmer ut roseinnholdet på de rene gulvene i hallen. Hvis temperaturen på blomstene blir for høy går for mye av den kostbare eteriske oljen tapt. Derfor starter høstingen tidlig på morgenen, og alle i Lalehzar-dalen som har helsen og kreftene til det hjelper til. Medarbeiderne på destilleriet sørger for å holde rosene kjølige ved hele tiden å snu på dem. Så snart et destilleriapparat er klart i hallen ved siden av blir blomstene pakket i blå presenninger og heist opp til det øverste karet på anlegget. Det er plass til 500 kg roser i hver av karene som også fylles med 500 liter vann. Deretter blir blandingen av roser og vann satt til koking i tre timer. Zahra Rosewater bearbeider mer enn 900 tonn roseblomster hvert år. Dette gir en produksjon på 900 tonn rosevann og 150 liter eterisk roseolje - produkter som Zahras eget analyselaboratorium kontrollerer løpende kvaliteten på. "Vi har satt oss som mål å øke produksjonen slik at vi kommer opp i 1100 tonn roseblomster i året", forteller Ali Mostafavi med stor optimisme. Det langsiktige samarbeidet med WALA sikrer at Zahra får avsetning for en tredjedel av virksomhetens samlede produksjon av roseolje og tørkede roseblomster. Nye marker i Shiraz og Dharab vil bidra til den planlagte produksjonsveksten. Mostafavi er glad for det gode forretningsforholdet til WALA og i 2008 var han på besøk i den tyske virksomheten for å blant annet snakke om en felles kvalitetsstandard.

Veiledning og opplæring

Zahra Rosewater, som er økosertifisert av British Soil Association, får sine leveranser fra 1500 selvstendige bønder. I kontrakten som bøndene har med Zahra forplikter de seg til å ikke bruke kunstgjødsel. "Det er litt av en utfordring å få bøndene til å la være å behandle rosene med kjemisk fremstilte hjelpemidler", forteller Mostafavi. "Grunnen til dette er at den iranske regjeringen subsidierer bruk av kunstgjødsel som derfor er det eneste bøndene kjenner til når de starter hos oss", fortsetter han. Veiledning og opplæring er derfor et viktig grunnlag for samarbeidet og begge deler kan bøndene få fra bonden Hans Supenkämper som driver et biodynamisk landbruk for WALA. Veiledning alene er riktignok ikke nok, og Zahra tilbyr derfor bøndene rosestiklinger og naturgjødning i tillegg. Skulle det forøvrig skje at en av bøndene bryter forbudet med å bruke kunstgjødsel blir han utelukket fra å kunne levere råstoffer til Zahra i de neste fire årene. "Vi overlater riktignok ikke bonden helt til seg selv", forteller Homayoun Sanati som har en visjon om å legge om hele produksjonen i Lalehzar-dalen fra konvensjonell til økologisk drift og fra melk til roser, frukt og grønnsaker. Bonden som har brukt kunstgjødsel får fortsatt solgt rosene sine til Zahra, men til laveste pris. Videre blir råstoffene sendt videre til konvensjonelle destillerier ettersom de ikke kan behandles i Zahras eget destilleri. Alle som inngår et samarbeid med Zahra er en del av familien. Dette samholdet ønsker man å formidle til bøndene i området og et av midlene for å oppnå dette er avisen som Mahdi Maazolahi utgir med jevne mellomrom. Avisen inneholder nyheter om roser, portretter av noen av bøndene og forteller om fester eller fornyelser i landsbygdene. I tillegg har avisen avsatt egne sider med informasjon av interesse for kvinner og barn. Den familiære samarbeidsformen betyr også at familier i nød har mulighet til å få forskudd på utbetalinger, at de som er for gamle til å jobbe får utbetalt en form for pensjon og at det ytes juridisk bistand hvis det skulle oppstå tvister. Det er Zahra som har stått for byggingen av landsbyenes vannforsyning og som støtter skolene. I tillegg har virksomheten innrettet et lokalt helsesenter hvor innbyggerne kan få dekket grunnleggende behov for medisinsk pleie og tilsyn. Hvis det skulle bli nødvendig med en konsultasjon hos en spesiallege i Kerman sørger Zahra for å organisere transport. Kommende brudepar kan få lån til en veldig lav rente sammenlignet med iranske bankers rente på 14 % og spesielt begavede barn får muligheten til å gå på skole i Kerman. Målet er at de senere vender tilbake med en god utdannelse for å jobbe i landsbyene og dette målet har hittil blitt oppfylt ved at antallet arbeidsledige i Lalehzar er det laveste i hele regionen. I motsetning til resten av Iran hvor de mange mellomleddene gjør det vanskelig å overleve som bonde, er det lite utvandring fra regionen. Selv det iranske landbruksministeriet ser med velvilje på Zahra og tilbød virksomheten et lån til å dekke videre utvikling. Det var riktignok ikke nødvendig ettersom Zahra er helt i stand til å finansiere seg selv. Faktisk har virksomheten overskudd nok til å gi en del av dette til Sanati-stiftelsens barnehjem.

„På markene som inngår i prøveprosjektene våre dyrker vi hvete både med og uten kunstgjødsel. Deretter sammenligner vi inntektene og kostnadene", forteller Ali Mostafavi. Resultatet sender vi videre til bøndene som der igjen selv kan bestemme om økologisk landbruk er lønnsomt for dem. Tanken bak denne fremgangsmåten er at bøndene skal kunne oppnå en egen bevissthet rundt økologisk landbruk og at de, dersom de bestemmer seg for å dyrke økologisk, gjør det ut ifra egen overbevisning. Når man ser bort fra noen spede tiltak i Teheran, finnes det ikke et marked for økologiske produkter i Iran. Det vil si, ennå. For Zahra Rosewater jobber videre i full overbevisning om at virksomhetens myke revolusjon med tid og stunder skal slå gjennom.

Begynnelsen

Den indre gården til det okerfargede mursteinshuset, som bestefar Sanati i sin tid oppførte i Kerman, fylles av duenes kurring. I dag fungerer huset både som hovedkvarter for Zahra Rosewater Company og som privatbolig for Homayoun Sanati. Murene skjermer for larmen fra Kerman, som i dag har vokst til en by i millionstørrelsen, og huset minner i høy grad om hvordan Zahra begynte.

Etter å besluttet seg for å begynne å dyrke roser i Lalehzar, kjøpte Homayoun Sanati og hans kone damaskrosestiklinger fra Irans tradisjonelle roseregion, Kashan, som ligger i Isfahan-provinsen. De første forsøkene var overveldende. Etter halvannet år leverte de busklignende roseplantene blomster med et oljeinnhold som var 50 % høyere enn innholdet i rosene som vokste i Kashan. Deretter utvidet Sanati-ekteparet virksomheten med 20 hektar land for å dyrke roser, selv om bøndene i regionen hadde en meget lukket holdning til den nye blomsterkulturen. Men så kom den iranske revolusjonen. Og med Khomeinis maktovertakelse ble Homayoun Sanati arrestert anklaget for å være en CIA-agent fordi han på det tidspunktet jobbet for det amerikanske forlaget Franklin. Hans jobb for Franklin besto ene og alene av å oversette engelskspråklige fagbøker og romaner til farsi, for så å publisere dem. Men den kjensgjerningen alene, at han hadde publisert 1500 bøker, ble ansett for å være en forbrytelse mot islam, fordi man mente at han hadde forsøkt å undergrave den islamske kultur ved å formidle amerikanske tanker. Etter åtte måneders isolasjonsfengsling i en fuktig celle uten lys, tilbrakte han ytterligere fem måneder i fengsel. Han ble først løslatt i 1983. I mellomtiden hadde hans kone hatt eneansvaret for å dyrkingen av rosene som hun etter hvert kom til å betrakte som sine egne barn. Hun ble derfor forferdet da hun så at bøndene i Lalehzar ikke lenger vannet de små stiklingene hver 14. dag, men kun én gang i løpet av hele sommeren. Det som skjedde etter dette var derimot et lite mirakel. For på tross av manglende vanning vokste rosene likevel opp til å bli flotte frodige planter. Dette ga bøndene en tro på rosene, for de hadde jo sett med egne øyne at rosene, selv med liten arbeidsinnsats og lite vannforbruk, ga en større avkastning enn hvete og poteter - til og med bedre avkastning enn opiumen som de i lang tid hadde dyrket illegalt for å supplere sine lave inntekter. "Det kom altså noe veldig positivt ut av min tid i fengselet", sier Homayoun Sanati ettertenksomt med et skøyeraktig smil. Med bestefarens motto "Frykt ikke frykten" i bakhodet klarte han seg gjennom fengselstiden, bl.a. ved å skrive hundrevis av dikt om roser mens han satt i isolasjon. Han memoriserte diktene og skrev dem først ned på papir etter at han ble løslatt. "Problemene våre er vår største skatt", tilføyer han.

Mer informasjon:

www.zahrarosewaterco.com

Landet med de ubestikkelige

Burkina Faso. Hvor ligger landet egentlig? Hvis du tar en titt på et kart over Vest-Afrika finner du det raskt ved siden av land med slike eksotiske navn som Elfenbenskysten og Ghana. Burkina Faso het tidligere "Øvre Volta" etter elven Volta som med sine tre tilløpselver - Hvite Volta, Røde Volta og Sorte Volta - har sitt utspring i landet. Det nåværende navnet, Burkina Faso, betyr "landet med de ubestikkelige". Burkina Faso ligger på et høyplatå og består av fuktig savanne, krattskog og halvørken. Landet er fattig, og innbyggerne lever hovedsaklig av kvegdrift og landbruk. De siste årene har vært svært problematiske på grunn av tørkeperiodene. Kun planter som er tilpasset tørkeperioden gjør at folk kan overleve her i utkanten av Sahelregionen og sheatreet er en slik plante.

Savannens hellige tre

Egentlig blir sheatreet sett på som lite i hjemlandet, men det krumvokste sheatreet blir mellom 10 til 15 meter høyt, og er en del av den naturlige vegetasjonen på det ca. 300 kilometer brede området som strekker seg fra Mali over Burkina Faso mot Ghana, Togo og Benin. Området er forøvrig det eneste stedet i verden hvor treet trives.

Trærne med den melkelignende saften og de læraktige bladene blomstrer først etter 20 år. Full fruktproduksjon får treet først etter 30 år, men så varer den til gjengjeld i over 100 år. De modne grønne fruktene er plommeformet med en diameter på opptil 4 cm. Det grønne skallet som omgir fruktene er også populært å spise. Fruktkjernen (nøtten) inneholder 50 % fett. Den er derfor en tradisjonell og ettertraktet kilde til både hud- og spisefett. På grunn av sheatreets spesielle betydning anser innbyggerne treet for å være hellig og det er forbudt å hogge det.

Kvinnenes gull

Sheasmør er kvinnenes domene. Når det er tid for å starte fremstillingen av sheasmør (også kalt karité) møtes kvinnene på en sentral plass i landsbyen som er spesielt innrettet for formålet. Kvinnene starter med å fjerne skallet på nøttene som har ligget til tørk siden høstingen. Deretter varmer de dem opp i leirovner før de males i mortere. Den resulterende nøttemassen tynnes ut med vann og piskes i 45 minutter. På samme måte som man får smør fra melk, skilles smøret i den fortynnete nøttemassen ut og kan helles av. Resultatet er uraffinert sheasmør med en gulhvit farge og en lett krydret aroma. Det ferdige sheasmøret oppbevares i lagerhus før det sendes ut til de mange glade brukerne som finnes over hele verden.

Sheasmør til Dr. Hauschkas hudpleieprodukter

De første kontaktene mellom WALA Heilmittel GmbH og Burkina Faso går tilbake til 2001. Den selvstendige prosjektrådgiveren, Hermann Schopferer, tok kontakt med WALA for å diskutere muligheten for et samarbeid. Den enkle ideen gikk ut på å bruke tradisjonelt fremstilt sheasmør i fremstillingen av Dr. Hauschkas hudpleieprodukter. Ideen vakte begeistring i WALA og samarbeidet kom i gang.

Grønne kratt og gul leire

Hvis du har fått nok av byens stress og jag vil du kunne puste lettet ut og slappe av i en av landsbyene som deltar i prosjektet i Burkina Faso. For her finnes det kun ro. Det er ingen strøm, ingen telefoner og ingen trafikk som kan forstyrre freden. Livet er enkelt. Man lever av det som jorden gir. Hirse står ofte på menyen, mens det sjeldent kommer kjøtt på tallerkenen. For å tjene penger går både menn og kvinner til markedet som ligger 15 kilometer unna, hvor de selger hjemmelagde retter eller en del av avlingene sine. Turen skjer til fots.

Foredling av sheanøtter

Høsting av sheanøtter er en fast tradisjon på landsbygdene i Burkina Faso og utenlandske raffinerier har lenge kjøpt de verdifulle nøttene for en billig penge fra landsbyene. I forbindelse med WALAs sheasmør-prosjekt tjener landsbyene mye mer på nøttene sine fordi de selv fremstiller sheasmøret og deretter selger dette til en pris som er syv ganger høyere enn prisen på nøttene.

Gjør alle ting godt og bedre

I dag fremstiller ca. 350 kvinner fra to landsbyer sheasmør for WALA. Kvinnene har organisert seg selv i et produksjonsfellesskap som består kun av kvinner, noe som er typisk i Afrika. Det har alltid vært kvinnenes domene å fremstille sheasmør. Kvinnene valgte å kalle prosjektet "IKEUFA" (Faire bien et meilleur de Diarabakoko) som fritt kan oversettes til "gjør tingene godt og bedre i Diarabakoko".

Kvinnene i landsbyen velger selv hvem som skal ha ansvaret for de forskjellige stillingene i produksjonsfellesskapet - fra administrerende direktør til kasserer og sekretær. De har også sine egne marker og tjener egne penger som de selv bestemmer over. De legger derfor en god porsjon selvbevissthet og grundighet for dagen når de diskuterer prosjektet med Schopferer.

Fakta om sheasmør fra Burkina Faso

• I prosjektets innledningsfase i 2001 støttet WALA sheasmør-prosjektet ved å betale honoraret til Hermann Schopferer. Den selvstendige konsulenten er i Burkina Faso flere ganger i året, og sørger for at kvalitetsstandarden overholdes og forbereder de årlige økosertifiseringene.
• I 2002 ble det for første gang høstet sheanøtter og produsert sheasmør for WALA. Kvinnene mottok forhåndsbetaling fra WALA og prisene lå over gjennomsnittet i markedet. På den måten fikk kvinnene muligheten til å finansiere innkjøpet av nødvendige redskaper og forsendelsesmaterialer, m.m. Høsten 2002 nådde den første leveransen av sheasmør WALAs kontor i Tyskland.
• Bearbeidingen av nøttene som ble høstet i 2004 begynte i august. Samtidig ble den årlige økosertifiseringen gjennomført.
• WALA inngikk forøvrig en avtale med kvinnene om å kjøpe en fast mengde av produksjonen, samt å bistå med investeringshjelp.