Verdt å vite
Navnet "Melisse" kommer fra det greske ordet "Melissa" som betyr "honningbie". Et treffende navn på denne planten som er en bievenn. Birøkterne plantet tidligere gjerne melisse foran bikubene sine og gned kuben med melisseolje for å rengjøre den.
Melissens helbredende virkning var allerede kjent i antikken, hvor også feilbruk, slik som bruk mot skorpionbitt, var indikert. Den greske legen, Dioskurides (1. århundre) hadde imidlertid rett når han anbefalte melisse som et klyster mot tarmproblemer. Den persiske legen Avicenna (980-1037) oppdaget melissens evne til å styrke humøret, mens Hildegard von Bingen (1098-1179) fant ut at planten var god for hjertet:
"Dette middelet gjør hjertet glad.“
Karmelittnonnene i abbediet St. Juste inkluderte legeplanten i styrkemiddelet "Melisse-/ Karmelitergeist" som de fremstilte under navnet "Eau de Carnes" for Karl V. av Frankrike (1338-1380). Styrkemiddelet ble brukt mot begynnende forkjølelse, samt mage- og tarmproblemer.
Den engelske forfatteren, arkitekten og hagekunstneren John Evelyn (1620-1706) skrev at melissen har en stimulerende virkning på hjernen. Planten som vokser ved Rhinen og Main ble på tiden brukt som grunnlag for hemmelige resepter til styrking av hjernen.