Beskrivelse

Når de litt rødlige epleknoppene springer ut i mai og juni, har våren nådd sitt høydepunkt. Man kan beskrive denne blomsterprakten som imponerende – spesielt hos de viltvoksende trærne med sine vidstrakte kroner og høyder på opptil 15 meter. Epletrærnes hvite eller svakt rosa blomster bestøves av bier, og når de avblomstrer dekker bladene bakken under treet som et lag med nysnø. For å få en full avling er det tilstrekkelig at fem prosent av blomstene bærer frukter. Epletreet bugner av blomster og er den viktigste kilden til nektar for bier.

Botanisk sett er ikke eplet en frukt, men en falsk frukt. Det vokser ikke fra den pollinerte fruktknuten, men fra bunnen av blomsten som omslutter og gjør fruktknuten tykkere. I de tørkede strukturene på motsatt side av stilken kan man se restene av epleblomsten som, hos alle plantene i rosefamilien, er fembladet. I tverrsnittet av eplet kan man også se det femdelte kjernehuset, som er et resultat av de fem fruktbladene. Kjernehusets pergamentlignende kamre, belgene, utgjør botanisk sett selve frukten som betegnes som en hjelpefrukt.

Anvendelse

Polyfenoler og flavonoider, som skallet inneholder mye av, virker betennelseshemmende, fanger frie radikaler og beskytter mot celleskader. Ifølge langtidsstudier bidrar daglig inntak av epler med å forebygge tykktarmskreft. Eplet skal også kunne beskytte mot nervecelleskade, redusere kolesterolet og regulere blodsukkernivået. I laboratorieforsøk har oligosakkarider, som utvinnes fra eplet, vist seg å være mer effektivt i å drepe kreftceller enn kjemoterapeutika.

Verdt å vite

Det vitenskapelige navnet “Malus” er avledet fra det greske ordet “malon” som betyr “eple”, men det er ikke kjent hvor dette uttrykket opprinnelig stammer fra. “Domestica”, fra det latinske ordet “domesticus” som betyr “hus”, betegner frukttrær som befinner seg i nærheten av hus.

Eplet er en av de eldste kulturplantene. I Faraoenes gravkammer var eplet en del av gravgodset. I Kasakhstan skal eplet ha vært dyrket allerede 10 000 år f.kr. og navnet på den største kasakhstanske byen, Almaty, betyr eplebyen. Gamle skrifter beviser at babylonerne, i det 8. århundre f.Kr., dyrket eplet til medisinske formål i kong Marduk-apla-iddinas hage med legeplanter (8. til 7. århundre f.kr.). Romerne tok med seg kultureplet fra Asia til Nord-Europa via Hellas.

I alle eurasiske kulturer er eplet et symbol på kjærlighet, seksualitet, fruktbarhet og det nærende morsbrystet, og er knyttet til respektive guddommer. Blant babylonerne var det planetgudinnen Ishtar i form av Venus, hos grekerne Afrodite og hos germanerne var det Idun – gudinnen for ungdommelighet og udødelighet. De greske nymfene, Idun og Hesperides, voktet over hager med gullepler som skjenket evig ungdom og udødelighet. Epletrær eller epler i representasjoner av Maria, Josef og Jesus henviser til Marias store fruktbarhet.

Eplet brakte også kunnskap og endring. Adam og Eva ble forvist fra Edens hage etter at de hadde spist av kunnskapens tre. i henhold til gamle forestillinger om dommedag, så holder den som er fri fra alle synder et eple i hånden som et symbol på gjenvunnet paradis. Når Maria gir Jesus et eple på gamle malerier, tar Kristus således på seg alle syndene i denne verden. Ved å gi ham eplet, gir Maria ham makten.

Snøhvit falt inn i en dødlignende søvn etter at hun spiste et forgiftet eple. I dette eventyret og i eventyret om Frau Holle (“Mor Hulda”), hvor epletreet roper “Rist meg, rist meg, eplene er alle modne”, står eplet for konfrontasjonen med kvinnelig seksualitet. Her betraktes det som kjærlighetseplet.

Men tilbake til romerne. De var de første i Sentral-Europa som begynte med målrettet epledyrking og som spredde kunsten med å pode. De visste at eplene som vokste på kultiverte epletrær ikke hadde egenskapene til mortreet. Eplet er nemlig ikke frøbestandig, som det kalles på fagspråket. Derfor pollinerte de gode sorter ved å pode stiklinger på en kraftig stamme. Denne metoden formidlet de til sine nordlige provinser fra ca. 100 f.Kr. hvor det ble plantet opptil 1000 eplesorter.

Det kultiverte epletreet vi har i dag stammer trolig fra en naturlig krysning mellom det asiatiske villeplet (Malus sieversii) og kaukasuseplet (Malus orientalis). De første eplene fra denne krysningen var små og veldig sure. Gjennom gjentatte krysninger og utvelgelser over tusenvis av år har det blitt utviklet mellom 20 000 til 25 000 eplesorter, noe som gjenspeiles i de tyske navnene på de utallige sortene – bl.a. Klapperäpfel (klapre epler), Gulderlinge, (gulderling) Rosenäpfel, (rose epler), Pfundäpfel (rambo epler), Renetten (renett epler), Streiflinge (stripe epler), Spitz- oder Plattäpfel (spisse og flate epler), hvorpå rundt 30 sorter finnes i handelen i dag. De andre anses ikke for å være lønnsomme. På 1960-tallet fikk man epledyrkere til å felle trærne sine. De fikk 50 tyske Pfennig i EU-bonus for hvert tre (tilsvarende kjøpsprisen på 2,5 egg eller 100 g storfekjøtt på den tiden), noe som resulterte i at 5 millioner epletrær ble felt. Målet den gangen var å kun dyrke eplesorten Golden Delicious. Heldigvis var det ikke alle som fulgte oppfordringen, slik at pomologene, dvs. forskerne blant epleelskerne, hittil har kunnet identifisere 2000 eplesorter i Tyskland. Disse eplesortene er et viktig bidrag til biologisk mangfold. Konstant pleie og formering er nødvendig for å opprettholde de ulike sortene ettersom epletrær ikke blir mer enn 100 år gamle.

Planten sett på en annen måte

Epletreet er en plante som har ledsaget menneskene opp gjennom årene og er så allment utbredt at man stoler på det i søvne. Eplet står mennesket veldig nær og har vært dyrket siden tidenes morgen. I Dr. Hauschkas Nattserum stimulerer epleblomsten huden til å åpne seg slik at den nattlige fornyelsesprosessen kan finne sted. Eplet strutter av sunnhet og friskhet, og det er denne energien vi ønsker å fange opp og se når vi titter i speilet om morgenen.

Planten i våre produkter

Dr. Hauschka bruker eplet for første gang i fremstilingen av Dr. Hauschka Nattserum. I fremstillingen av Dr. Hauschka Nattserum har vi valgt eplesorter som demonstrerer eplets skjønnhet og mangfold, dvs. at de er delikate, rosenrøde, faste, saftige og vitale – som huden etter en god natt. I tillegg ønskes en balanse mellom sødme og syre, samt et beskyttende og delikat skall. Valget falt således på roseeplet som hovedingrediens. Eplene får vi fra sertifiserte økologiske bruk i Tyskland. De nyplukkede blomstene og fruktene bearbeides i en egen spesialutviklet fremstillingsprosess – blomstene som et rytmisert ekstrakt og fruktene som hydrolat.

♦♦♦♦